EU-domstolens implikasjoner for Malta, Curaçao og offshore-spilloperatører

Som det fremgår av den nylige avgjørelsen fra EU-domstolen (CJEU) — Spillere kan saksøke direktører i ulisensierte nettspilloperatører etter loven i sitt bostedsland — opplever offshore-spillindustrien nå et av de mest betydelige skiftene i risikostyring på mange år.

Malta: Bill 55 mister sin strategiske verdi

I mange år posisjonerte Malta seg som et juridisk robust knutepunkt for grensekryssende nettbasert pengespill. En sentral bærebjelke i denne strategien var Bill 55, vedtatt i 2023, som begrenset håndhevingen i Malta av utenlandske dommer som erklærte pengespillvirksomhet ulovlig i spillerens jurisdiksjon.

EU-domstolens avgjørelse svekker denne posisjonen betydelig.

Ved å fastslå at:

• skaden oppstår i spillerens bostedsland, og
• krav etter erstatningsretten kan rettes personlig mot selskapets direktører,

reduserer dommen den praktiske beskyttelseseffekten av Bill 55. Selv om en utenlandsk dom som sådan ikke håndheves i Malta, kan ansvar nå materialisere seg etter spillerens nasjonale rett — utenfor det maltesiske håndhevingsskjoldet.

I praksis kan en maltesisk lisens ikke lenger anses som en juridisk brannmur mot grensekryssende sivile krav, særlig der direktører og beslutningstakere er involvert.

Kontekst: hvorfor CJEU-avgjørelsen ikke kom overraskende

Allerede i 2022–2023 hadde høyesteretter i Østerrike og Tyskland bekreftet at spillere kan kreve tilbake tap fra operatører som tilbyr nettspill uten lokal tillatelse, selv der disse operatørene hadde en maltesisk lisens (se min gjennomgang av dette temaet i 2023).

I henhold til både østerriksk og tysk rettspraksis ble slik spillvirksomhet ansett som ulovlig, noe som gjorde spillkontraktene ugyldige etter nasjonal rett. Som følge av dette hadde spillere rett til å kreve tilbake tap, ikke på kontraktsrettslig grunnlag, men på grunnlag av ulovlig inngrep i beskyttede forbrukerinteresser.

Disse nasjonale avgjørelsene la grunnlaget for en spillerorientert forståelse av skade og ansvar som senere ble adoptert på EU-nivå.

Maltas respons: håndhevingsskjold fremfor materiell etterlevelse

I stedet for å adressere den underliggende lovligheten av grensekryssende spillvirksomhet, fokuserte Maltas lovgivningsmessige respons på å blokkere håndhevingen av utenlandske dommer — særlig gjennom innføringen av Bill 55. Denne tilnærmingen hadde som mål å skjerme maltesisk lisensierte operatører fra de praktiske konsekvensene av ugunstige avgjørelser i andre medlemsstater ved å påberope seg offentlig orden og begrense rettslig samarbeid.

Denne strategien løste imidlertid ikke den grunnleggende rettslige konflikten. Den utsatte håndhevingen, men nøytraliserte ikke ansvaret. CJEUs avgjørelse gjør det nå klart at anvendelig rett bestemmes av hvor skaden oppstår — nemlig i spillerens bostedsland — og at krav mot direktører faller inn under erstatningsretten snarere enn intern selskapsrett.

Fra nasjonal rettspraksis til EU-omfattende doktrine

CJEU har løftet en utvikling som allerede var synlig i nasjonale domstoler, til en EU-omfattende lovvalgsdoktrine. Dommen bekrefter at offshore-lisensiering i seg selv ikke kan fortrenge nasjonale forbrukerbeskyttelsesregimer.

I denne forstand konsoliderer og generaliserer avgjørelsen en allerede eksisterende risiko. Den rettslige usikkerheten som tidligere var avhengig av fragmentert nasjonal håndheving, er nå erstattet av en klarere regel på EU-nivå.

Curaçao: lisensiering uten lokal tillatelse medfører økende risiko

For operatører lisensiert i Curaçao er konsekvensene enda mer direkte.

Curaçao-lisenser har lenge blitt brukt til å operere i flere markeder uten lokal tillatelse, ofte basert på antakelsen om at håndhevingen ville være svak eller fragmentert. CJEU-avgjørelsen bekrefter nå den motsatte trenden:

• Domstoler kan anvende lokale regler for spillerbeskyttelse uavhengig av offshore-lisens.
• Ansvar kan strekke seg utover den juridiske enheten til å omfatte direktører og ledende personer.
• Fraværet av et EU-omfattende regulatorisk rammeverk gir ingen reell lovvalgsbeskyttelse.

I takt med at EU-domstoler i økende grad samler seg om en spillerorientert jurisdiksjonstilnærming, står Curaçao-lisensierte operatører som retter seg mot EU-bosatte overfor betydelig høyere risiko for søksmål og håndheving.

Offshore-operatører: strukturell eksponering, ikke bare regulatorisk risiko

Utover Malta og Curaçao sender avgjørelsen et bredere signal til hele offshore-spillsektoren.

Historisk har mange offshore-operatører sett på lokale lisenskrav som regulatorisk friksjon og sivilrettslig ansvar som en sekundær eller fjern risiko. Domstolens resonnement utfordrer denne modellen.

Når anvendelig rett følger spilleren, og ansvar klassifiseres som erstatningsrettslig snarere enn kontrakts- eller selskapsrettslig, mister vanlige offshore-strategier effektivitet:

• Selskapsomstrukturering gir kun begrenset beskyttelse og kan forbli det eneste levedyktige alternativet;
• Lisensarbitrage løser ikke lenger lovvalgsproblemer;
• Direktører og beslutningstakere eksponeres for personlig ansvar.

Avslutning

CJEUs avgjørelse forbyr ikke offshore-spill som sådan. Den endrer imidlertid risikovurderingen vesentlig.

En lisens alene — enten den er maltesisk, fra Curaçao eller en annen offshore-jurisdiksjon — er ikke lenger et pålitelig vern mot krav fra spillere i EU. Det sivilrettslige ansvaret følger i økende grad spilleren snarere enn operatøren, og håndhevingspresset flyttes fra utelukkende regulatorer til domstoler og private rettsprosesser.

For offshore-operatører som uten lokal tillatelse retter seg mot spillere i EU, innebærer denne avgjørelsen en avgjørende uthuling av langvarige rettslige forutsetninger.